Pondus tar feil

Du har rett på gratis reparasjon av vaskemaskinen i fem år.

I en tegneseriestripe som blant annet er trykt i avisa Fedrelandsvenenn (8.9.2021) har Pondus og kona Beate et problem: Vaskemaskinen har konka. «Hva er garantitiden på den der?» spør Beate. «To år!» svarer Pondus. Og så kikker han på kvitteringa, og konstaterer at vaskemaskinen er kjøpt for to år og et kvarter siden.  

Forbrukerkjøpsloven sikrer at alle som kjøper nye ting har to års reklamasjonsfrist. Sko som detter fra hverandre, vesker som sprekker, en blender som plutselig stopper: ta med kvitteringa til butikken, og de skal reparere tingen eller gi deg en ny.  

Men for TING SOM ER MENT Å VARE LENGE, er reklamasjonsfristen i Norge FEM år. Det er ingen som kjøper en ny vaskemaskin og forventer at den ryker etter bare to år. Siden reklamasjonsfristen er fem år, har butikkene som selger vaskemaskiner en viss interesse av å selge skikkelige maskiner som ikke går fort i stykker (da får de jo bare ekstra utgifter). Andre eksempler på varer som er ment å vare lenge er hus, møbler og mobiltelefoner.    

Hvis Pondus og Beate hadde kjøpt en brukt vaskemaskin av en privatperson, så hadde reklamasjonstida bare vært to år. Men da hadde neppe den gode serieskaperen Frode Øverli tegna kvitteringa i neven på Pondus. Alt tyder på at de hadde kjøpt en ny vaskemaskin – og dermed er garanti-tida fem år.  

For øvrig mener Miljøpartiet De Grønne at det burde være 10 års reklamasjonstid på varer som er ment å vare lenge, for å fremme reparasjoner og gjenbruk.   

Les mer om reklamasjonstid hos Forbrukerrådet.

Hei Pondus, du har FEM års reklamasjonstid hvis du har kjøpt vaskemaskin av en butikk. FEM år. (faksimile fra Fedrelandsvennen 8.9.2021)

Sirkulær kompetansenæring

Glidelåsen var gåen på skinnsekken min. Jeg tok den med til en skomaker i byen for å få bytta glidelås. Jadda, ikke noe problem, det kunne han fikse. «Men jeg vil gjerne ha en skikkelig bra glidelås», sa jeg. «Den beste du har. En som varer lengst mulig.»

«Vent litt, jeg vet hva du trenger», svarte skomakeren. Så gikk han ut på bakrommet og henta en kraftig svart glidelås. «Dette er glidelåsen jeg bruker for å reparere fallskjermer!», sa han.

Fallskjerm-glidelåsen var 10 millimeter brei, med solide tenner, og med plass til å sy tre (!) sømmer parallelt, for å være helt sikker på at glidelåsen ikke løsner i lufta. Skomakeren opplyste også at det koster 200 kroner ekstra å få en super-glidelås. Det ville altså koste 800 kroner å få fiksa sekken, i stedet for 600 kroner som er prisen for å få satt inn en vanlig glidelås.  

«Og ingen av fallskjermhopperne mine har falt ned ennå!» fortalte den stolte reparatøren.

Glidelåsen er nå på plass, sekken funker som den skal, og jeg tror den vil funke lenge. Og poenget med denne lille epistelen er at vi trenger reparatørkompetanse for å finne sånne løsninger. Jeg kan skifte en glidelås hvis jeg må, men jeg tror faktisk ikke jeg hadde kommet på å leite etter «fallskjermglidelåser» for å få den mest solide reparasjonen. Erfarne reparatører vet sånne ting. Snakk med dem, spør dem, og sett pris på dem!

For øvrig har skomakere kraftige symaskiner og utstyr for å sy i skinn og lær. Derfor tar de ofte på seg oppdrag som å fikse jakker, vesker, belter, båtkalesjer eller andre større ting som er laget i lær og ulike kraftige stoffer. Og hvis du vet om andre tilleggsoppdrag som skomakere kan ta – så fortell gjerne om det i kommentarfeltet.

Reparatør-Marte viser fram godt brukt skinnsekk med ny fallskjermglidelås. Foto: Randi Rostvåg Leer-Salvesen

Kjøp X, få Y

-Egentlig burde det ikke være lov å kaste sykler. Alle sykler burde blitt reparert, sa jeg til en sykkelreparatør. – Du tar feil, svarte han. -Noen sykler er skikkelig dritt.

Det han sikta til, er markedsføringskampanjer hvor kunder som skal kjøpe noe, blir lokka med at de «får» en sykkel på kjøpet. Kjeden Power har drevet med dette i mange år, og i følge seg selv har de delt ut over 50.000 sykler på denne måten.

Dette er selvsagt tøv. Ingen «får» en sykkel. Kundene til Power betaler for disse syklene gjennom prisen de betaler for varen. Power bruker dette markedsføringstrikset fordi det virker: Det ser ut som man får en sabla god deal. Det man får, er en flatpakka billigsykkel med kort levetid. En erfaren sykkelreparatør mener at sykkelen er så dårlig at den burde vært forbudt.

Og hva er vitsen med dette? Hvorfor skal den slags manipulering være lovlig? Det skaper jo bare mer søppel. «Lokke-gaver», eller «tilgift i markedsføringen» som det heter på fagspråk, var forbudt i Norge fra 1922 til 2009. Det var unntak fra forbudet for ting som henger naturlig sammen med hovedytelsen («kjøp denne bilen, få med vinterdekk»).

Kloke røster ønsket å beholde forbudet mot tilgift: Forbrukerombudet la den gang vekt på at tilgift skaper økt forbruk og økt forsøpling. Forbrukerrådet mente at tilgift er uheldig fordi det gjør det vanskelig å ta rasjonelle valg («tilgift tar fokus bort fra hovedytelsen og forstyrrer kjøpsvurderingen».). En offentlig utredning hadde tidligere konkludert med at det beste ville være et generelt forbud mot tilgift, uten unntak. (kilde: Odelstingsproposisjon nr 55, 2007-2008).

Den rød-grønne regjeringa med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mente i 2008 at et totalforbud mot tilgift ville være uaktuelt på grunn av EØS-avtalen, og at en regel som forbyr visse typer tilgift ville være vanskelig å håndheve. Ergo opphevet Stortinget forbud mot tilgift i markedsføring, og dermed havna vi her.

Det trenger ikke å være sånn. Det økonomiske systemet vårt er menneskeskapt, og kan dermed endres av oss mennesker. Varehandelen bruker mange triks for å selge oss ting av dårlig kvalitet. «Lokke-gaver» er et av disse triksene. Vi kan jobbe for at både EU og Stortinget innfører regler som gjør det ulovlig å lokke deg til å kjøpe noe ved å late som de gir deg en gave. Og dermed kan vi kanskje komme dit at alle sykler er verd å fikse?

Faksimile: Annonse fra Powers reklamekampanje “Sykkel på kjøpet”, hentet fra Powers nettside 12.8.02021.
Kjeden oppgir at kampanjen er avsluttet for denne gang, men “på våren hvert år deler vi ut en flott sykkel til alle som kjøper utvalgte produkter”.

Tekstilfloka

Hva er likheten mellom systuer og Vinmonopolet? Og hva har dette med regjeringas sirkulærstrategi å gjøre?

Har du også opplevd at nye klær går fort i stykker? Sømmer som rakner og stoffer som ikke tåler noen ting? Bildet viser den nye genseren til min svigermor (på vrangsida), etter tre dagers bruk av en forsiktig pensjonist. Mange nye klær er av dårlig kvalitet, vanskelige å reparere og umulig å resirkulere.

Genser med hull, kun brukt i tre dager. Bildet viser vrangsida. Foto: Imri Leer-Salvesen

Dette er mulig å gjøre noe med. Men først tar vi oss en tur på Polet:

For 100 år siden flommet Norge over av billig alkohol. Det store forbruket gikk ut over folkehelsa, og førte til vold, ulykker og fattigdom. Politikerne var under press fra avholdsbevegelsen, som ville forby alkohol i alle former etter mønster fra USA. Samtidig kjempet vin- og brennevinshandlerne for eget levebrød og arbeidsplassene i bransjen. Og Frankrike, Portugal og Spania truet med å boikotte norsk fisk hvis Norge forbød salg av vin, sherry og portvin.

For å løse denne floka skapte politikerne Vinmonopolet. Et skjørt kompromiss, som ingen var fornøyde med, og få trodde skulle vare. Avholdsbevegelsen raste over statlig salg av rusdrikk, vinhandlerne mista jobben (flere av dem ble snart ansatt på Polet), og utenrikstjenesten måtte streve i årevis med kompliserte forhandlinger med vin-landene.

100 år seinere har vi fasiten. Vinmonopolet har overlevd de harde 30-åra, nazistisk okkupasjon, to EU-kamper og koronaen. Og folk er godt fornøyde med Polet, på grunn av bra utvalg, flinke ansatte, god sørvis, og tilgjengelighet over hele landet (kilde: For eksempel Norsk Kundebarometer, hvor Vinmonopolet kom på førsteplass i 2020).

Nå flommer Norge over av billige tekstiler som går fort i stykker. Dette er en plage for vanlige folk, som blir lurt til å kjøpe dårlig kvalitet. Det er en plage for avfallselskapene, som ikke får avsetning på tekstiler og derfor må betale for å få dem brent. Det fører til unødvendige utslipp av kjemikalier i produksjonslandene. Og det fører til store og unødvendige utslipp av klimagasser, både i produksjonslandet, når disse tekstilene blir transportert, og i Norge når først emballasjen og deretter selve det ubrukelige plagget blir brent i forbrenningsanleggene.

Det er et halvt år siden serien «Sløsesjokket» på NRK dokumenterte de enorme mengdene av brukte og mer eller mindre ubrukelige tekstiler som blir samlet inn i Norge. Næringsminister Iselin Nybø fra Venstre hadde ingen svar til NRKs reporter, annet enn at regjeringa arbeider med en ny sirkulærstrategi. Et halvt år seinere er situasjonen blitt forverra. Fretex tok lenge imot 50 tonn brukte og ubrukelige klær OM DAGEN. Nå har de gitt opp. Per juni 2021 tar Fretex kun imot brukbare klær som kan selges til kresne norske kunder.

Klesbransjen i Norge har en lineær forretningsmodell: Kjøp-bruk-kast. Konsekvensene av dette er dårlige produkter, store mengder søppel, og unødvendige klimagassutslipp.

Den 16. juni i år la regjeringa omsider fram sin nye strategi for sirkulær økonomi. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn fra Venstre peker her ut varehandelen som 1 av de 4 bransjene med særlig stort potensiale for sirkularitet (bra start).

Problembeskrivelsen i sirkulærstrategi er bra, må jeg si. Regjeringa slår fast at hver person i Norge forbruker ca 15 kilo (!) klær og «hjemmetekstiler» (det må bety sengetøy og håndklær og sånt) hvert år. «Ein stor del av desse tekstilane egnar seg ikkje for reparasjon, ombruk eller resirkulering», skriver regjeringa på side 46 i strategien sin. 79 tusen tonn søppelklær til sammen på oss alle sammen, altså. Årlig.

Regjeringa er også tydelig på at overforbruket av tekstiler fører til store miljøproblemer. Jeg siterer: «Tekstilindustrien er den fjerde mest ressursintensive næringa i verda målt etter bruken av primære råvarer og vatn, på femteplass når det gjeld klimagassutslepp, og har òg eit svært høgt kjemikalieforbruk.»

Men hva har regjeringa tenkt å gjøre med denne tekstilfloka?

Jo, regjeringa vil «vurdere hvordan tekstilbransjen og forbrukere kan utfordres». Dessuten vil de samle inn mer tekstiler (jeg minner om at brukte tekstiler allerede hoper seg opp på lager fordi de er ubrukelige). Og så vil de støtte EUs arbeid med ny tekstilstrategi (det skulle bare mangle).

Siden regjeringa tydeligvis mangler ideer til å løse denne floka, så skal de få noen her, delvis inspirert av knallsuksessen Vinmonopolet.

1. Innfør forbud mot å reklamere for nye klær og tekstiler. Dette vil føre til bedre konkurranseforhold for alle som omsetter brukte klær (ref alkohol-reklame, som har vært forbudt i Norge siden 1975).  

2. Innfør en ekstra av gift på alle nye plagg, på toppen av ordinær moms. For eksempel 200 kroner. Innfør dette for absolutt alle nye plagg, inkludert t-skjortene som i dag selges til kun kr 99 og går i stykker etter to runder i vaskemaskina. (De norske alkoholavgiftene er et kjent virkemiddel som bidrar til å redusere risikoen for overforbruk. Storbritannia har i følge Naturvernforbundet innført en avgift på primære råvarer som sand, grus og pukk, for å stimulere til gjenbruk i byggebransjen.)

3. Fjern momsen på reparasjoner. Dette gjør systuene mer konkurransedyktige, og det skader ikke at det er bra for sykkelverksteder og mobilreparatører i samme slengen. Naturvernforbundet, Røde Kors, Fretex og flere andre har bedt om dette lenge. Den svenske regjeringa har halvert momsen på reparasjoner, det er en god start.

4. Bevilg 20 millioner kroner årlig til fikselaug og fiksefester over hele landet. Hjelp organisasjoner som Husflidslaget og Restarters Norway å rulle ut reparatørkompetanse til bygd og by. Idealistene kan ikke stå aleine i forsøkene på å temme overfloden.

5. Start en nasjonal kåring av «Årets Reparatør», etter inspirasjon fra idretten. Regionmesterskap, proff jury, gull- sølv og bronsemedaljer. Betydelige pengepremier, slik at reparatørene som vinner kan utvide virksomheten sin. Og en diger prisoverrekkelse med galla og hyllester og jubel for reparatørene, i samarbeid med NRK.

Likheten mellom systuer og Vinmonopolet er at alle er virkemidler til å redusere overforbruk av henholdsvis klær og alkohol. De fleste tekstiler i våre dager består av mange ulike kjemiske stoffer og blandinger. Vi kan ikke løse dette med å samle inn enda flere tonn ubrukelige tekstiler. Vi kan i stedet skru på den økonomiske politikken og redusere overforbruket. Alt som trengs er like modige politikere som det Norge hadde for 100 år siden.   

Og forøvrig anbefaler jeg boka «Fiin Gammel- Vinmonopolet 75 år», av Olav Hamran og Christine Myrvang (Tano Aschehoug forlag, 1998).

Medisin eller symptombehandling

Asker kommune har spart 16 millioner kroner, 90 tonn avfall, og 234 tonn Co2-ekvivalenter på å gjenbruke møbler i stedet for å kaste dem og kjøpe nye. Kommunen fikk 325.000 kroner fra den statlige støtteordningen Klimasats i 2019, i forbindelse med sammenslåinga av Asker, Røyken og Hurum. Det er lagt ned et imponerende arbeid fra kommunens side for å registrere, reparere, omgruppere og fordele brukte kontormøbler til enheter i den nye storkommunen (mer info på hjemmesidene til Asker kommune her.)

På Sirkulærkonferansen den 16. juni 2021, da klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn fra Venstre la fram regjeringas nye strategi for sirkulær økonomi (mer om denne kommer i en seinere bloggpost), haglet det med velfortjent skryt til Asker kommune. Alle lot seg imponere og inspirere.

Og selvsagt er det bra det Asker kommune har gjort. Gjenbruk er alltid mer miljøvennlig enn å kjøpe nytt. Prosjektet har tenkt stort og jobbet for å effektivisere og lage praktiske løsninger. De har satt som premiss at hvis ikke kommunen hadde noen brukte møbler selv, så skulle man fikse på det man hadde. Hvis det ikke var nok, så skulle man kjøpe brukte møbler fra eksterne. Og hvis ikke det heller var nok, så skulle man kjøpe nytt, som aller siste utvei. Dette er strålende. Se til Asker! Heia kommuner som vil gjenbruke!

Men dette er ikke bare en blogg for å applaudere, dette er også en blogg for å reflektere. Det er flott å heie på speidere som plukker plast i fjæra, men noen må også spørre seg hvor all denne plasten kommer fra og hva vi kan gjøre for å ta ondet ved rota. Hvis ikke, så dømmer man jo speidere og velforeninger til å fortsette å plukke søppel til evig tid.

Tilbake til kontormøblene: Hvordan havna vi her? Hvorfor må en kommune lage et prosjekt for å la vær å kassere brukbare møbler? Asker kommune oppdaget at det noen steder var vanlig å kaste møbler dersom setet hadde fått en flekk. Ære være Asker for å ha laget nye rutiner for å vaske og desinfisere kontormøbler. Men åssen havna vi her?

Når ble det vanlig for kommunene å hive møbler i søpla? Og hva kan vi gjøre med dette?

Jeg har noen teorier, og vil gjerne høre flere.

Hvor er vaktmesterne? Mange kommuner har kvittet seg med vaktmesterne som gikk rundt og fiksa og ordna og tok vare på ting. På kort sikt er det kanskje billigere å sentralisere vaktmestertjenestene og definere minimums-vaktmester-behov. Men dermed er det ikke lenger noen som har ansvar for det rotete rommet med ting og tang som kanskje kan komme til nytte ei gang.

Profesjonelle innkjøpsavdelinger – De fleste kommunene har egne innkjøpsavdelinger, som skal sørge for at kommunen får gode priser, at kontrakter er i orden, at regler følges og at kommunen ikke kjøper dyre varer eller tjenester fra «fetteren til rådmannen» eller lignende. Men ved å profesjonalisere innkjøpsavdelinga har man antagelig gjort det lettere å kjøpe nytt, og tilsvarende vanskeligere å få fiksa den kontorstolen eller malt de hyllene som er litt slitne.

Kombinasjonen av å fjerne vaktmestere med ansvar for det jevne småvedlikeholdet, og innføre innkjøpsavdelinger med systemer og rammeavtaler for innkjøp, er trolig en systemfeil som har ført til store mengder unødvendig kasting. (nei, jeg har ingen kilde på dette, dette er min egen filosofering, har du noen bedre forslag?)

Og i tillegg er det kunstig billig å kjøpe nye ting som går fort i stykker. Dette kan staten gjøre noe med, hvis den vil. Stortinget og regjeringa kan skru på økonomien sånn at det ikke lenger er økonomisk rasjonelt å hive brukbare eller reparerbare ting og kjøpe nytt.

Eller hva tror du? Må det lages 356 prosjekter, ett for hver kommune i Norge, for at kommunene skal starte med å bruke stoler og hyller på nytt i stedet for å kaste dem? Må fylkene, statlige etater, hotellkjeder og butikker også lage sine egne gjenbruksprosjekter? Gjenbruksprosjekter er fint og flott, ikke misforstå, men finnes det systemendringer vi kan gjøre sånn at en stol som ingen trenger akkurat nå har en verdi, og ikke bare defineres som søppel?

Kviss: Hva er dette? (ett poeng hvis du svarer “stol”, to poeng hvis du svarer “stol som bør få nytt setetrekk”, null poeng hvis du svarer “søppel”).

Jammen det lønner seg ikke

«Å, er det så dyrt? Nei, det lønner seg ikke, da kjøper jeg heller en ny.» Dette får reparatørene ofte høre. Til det har jeg to svar:

A: Du har rett. Det er ofte billigere å kjøpe en ny dings enn å reparere den du har. Vi lever i en verden hvor det er billig å importere dingser fra Kina. Den billige blenderen og den billige jakka er sannsynligvis laget av underbetalte arbeidere og frakta hit med forurensende lasteskip.

Eller for å si det med regjeringas ekspert-utredning om barrierer for å utløse potensial for sirkulær økonomi i Norge (Deloitte 3. september 2020):

«Den største barrieren mot sirkulær økonomi i varehandelen er å oppnå lønnsomhet i sirkulære forretningsmodeller. I den tradisjonelle lineære varehandelen er nye varer svært billige, og bedriftene opererer med høye marginer. Lave råvarepriser og dyr arbeidskraft i Norge reduserer lønnsomheten for flere sirkulære forretningsmodeller innen varehandelen.»

Vårt økonomiske system er menneskeskapt. Ergo kan vi mennesker også endre på det økonomiske systemet. Viktige stikkord her er moms, arbeidsgiveravgift, toll og kvoter. (mer om dette seinere – det er dette stort sett heile denne bloggen handler om.)

Og fram til Miljøpartiet De Grønne og andre gode krefter har fått endra på det økonomiske systemet: Hvis du har mulighet til å velge reparasjon, så gjør det. Da bidrar du til lokale kompetansearbeidsplasser og begrenser søppelmengden i verden.

B: «Lønner seg» – hva mener du med det? Lønner det seg å kjøpe kaffi? Lønner det seg å kjøpe godteri? Vi lever i et land som visstnok bruker mer penger på godteri enn på fisk. Hva er det vi gjør som lønner seg, egentlig? Lønner det seg å kjøpe en miksmaster? Du har sannsynligvis en visp i skuffen fra før, det går helt fint an å bruke den. Lønner det seg å kjøpe ny sofa? Nei, men så er det heller ingen som bruker lønnsomhet som parameter når det er noe de ønsker seg. Lønner det seg å reise på ferie, liksom? Det er en utgift og en prioritering. Noe du velger å gjøre eller ikke gjøre, hvis du er heldig nok til å kunne prioritere feriereiser. Lønner det seg å kjøpe nye sko? Mange av oss har en del par sko fra før, si. Hvor kom den ideen fra at forbruk er fint og flott, men miljøtiltak må være økonomisk lønnsomme?

Jeg har et helt vanlig litermål i rustfritt stål. En dag datt hanken av. Det er ganske upraktisk å bruke et litermål uten hank. Jeg kunne ha hivd det i metall-retur-dunken. Jeg kunne ha kjøpt nytt litermål for 79 kroner. Men det var jo opplagt at en som kan sånt kunne ha festa denne hanka på fem minutter. Jeg spurte først en blikkenslager («nei, vi driver bare med ventilasjonsanlegg, vi»). Så spurte jeg en ekspert på aluminiumsprodukter («nei, vi har ikke utstyr for å jobbe med rustfritt stål»). Og så fikk jeg tips om et firma som kan sånt.

Det kosta 200 kroner men jeg måtte love å ikke skryte av firmaet etterpå (nok en hemmelig reparatør).

Nå er dette ikke lenger et hvilkensomhelst litermål. Det er litermålet som jeg er ekstra fornøyd med, litermålet som førte meg til tre bedrifter jeg aldri hadde snakka med før, litermålet jeg pleier å vise til gjester og fortelle litermål-historien om.

Det blir ofte sagt at vi lever i en materialistisk kultur. Men hvis kjøpe & kast-kulturen er materialisme, da er det en forbausende lite materialistisk, i den forstand at vi er dårlige til å bry oss om tingene våre og stelle med dem og fikse dem. Og går de i stykker så er det lett å bare kjøpe en ny. Kanskje problemet er at vi er for lite materialistiske, og for likegyldige til tingene våre? Hilsen ei som i hvert fall ikke er likegyldig til litermålet sitt.

Illustrasjonsfoto av noe som ikke lønner seg.

Toppen av kransekaka

Dette er avfallspyramiden. Hele avfallsbransjen bruker avfallspyramiden som rammeverk for det de jobber med. Avfallspyramiden illustrerer de offisielle prioriteringene i norsk avfallspolitikk og EUs rammedirektiv for avfall. Målet er at avfallsbehandling skal skje så nærme toppen som mulig.

Avfallspyramiden. Figur fra Loop, hentet fra Store Norske Leksikon.

Avfallspyramiden leses ovenfra. Det beste er opplagt å kaste mindre, det vil si de to øverste delene av pyramiden. Unngå unødvendig emballasje, som bare blir søppel. Reparer det du har. Bytt, gi bort, kjøp eller selg brukte ting.

Ledd nr 3 heter resirkulering. Metallemballasje kan smeltes om igjen og bli til nye varer, matrester kan komposteres og bli til jord osv osv (dette kan dere).

Ledd nr 4 er forbrenning. Resultatet av forbrenning på de store forbrenningsanleggene er strøm, fjernvarme, Co2-utslipp, aske (som blir deponert) og spesialavfall. Omtrent halvparten av alt husholdningene i Kristiansand kaster blir brent i den store ovnen til Returkraft AS.

Ledd nr 5, det aller dårligste leddet i avfallspyramiden er deponi (hive-alt-på-søppelfylling-modellen). Dette er i stor grad forbudt i Norge (hvis vi da hopper over det faktum at aske fra forbrenningsanleggene blir deponert. Av grunner som er uklare for meg telles dette ikke med).

Avfallspyramiden er intuitiv, lett å forstå, og heilt opplagt. Problemet er bare at det er så utrolig krevende å bevege seg oppover i pyramiden fra et ledd til et annet.

Det skjer veldig mye på ledd nr 3 for tida. Avfall Sør i Kristiansand har nylig gjort et hopp fra ca 35% materialgjenvinning til omtrent 50%. Årsaken til dette er at trevirke nå blir gjenvunnet til sponplater i stedet for å bli brent opp. Noen av avfallselskapene bygger sorteringsanlegg for å hente ut mer ressurser av søpla. IVAR (som har ansvar for renovasjon for Stavanger og nabokommunene) har nylig bygd ettersorteringsanlegg for 650 millioner kroner.  

Resirkulering er mindre ille enn forbrenning. Resirkulering skaper mange flere arbeidsplasser enn forbrenningsanleggene, og det reduserer behovet for nye råvarer.

Men resirkulering krever også store mengder energi. Tim Cooper, som er professor i sustainable design and consumption ved Nottingham Trent University, sier at resirkulering har negative miljøkonsekvenser og bare er «den minst verste» måten å håndtere avfall på.

Sitat fra boka «Longer Lasting Products» av Tim Cooper (ed) 2010, kapittel 1:

Recycling has long been used by governments as an indicator of their environmental commitment and is an important element in the transition from a linear to a circular economy. Despite this positive portrayal, however, recycling has negative environmental impact that are not always fully recognized and as such offers only a “least bad” solution to waste:

“Energy is consumed as waste products are collected, sorted, cleaned and separated into their constituent materials. Pollution is caused, both as a by-product of this energy consumption and, more directly, by materials reclamation processes. The subsequent manufacture and distribution of products made from recycled materials also has an impact on the environment (Cooper 1994b).”

Med andre ord: Resirkulering er energikrevende, krever store mengder transport av råvarer og de nye produktene, nye emballasje mm. Resirkulering er bedre enn forbrenning. Men målet er ikke mest mulig resirkulering. Målet er minst mulig søppel.

Alle er tilsynelatende enige om at vi skal oppover til toppen av pyramiden, og begrense mengden søppel. Dessverre virker avfallsbransjen og de kommunale avfallsselskapene lite engasjert i å bevege seg opp til nivå 1 og 2. Resirkulering er åpenbart bedre enn forbrenning. Men reduserte søppelmengder krever nye måter å tenke på, og andre tiltak enn bedre sortering og flere resirkuleringsanlegg.

Og gjett hvem som jobber i toppen av avfallspyramiden? Jepp, det gjør reparatørene. De sørger for at ting ikke havner i søpla. Når skal de kommunale avfallsselskapene begynne å jobbe for reparasjon, og ikke bare resirkulering?

Hemmelige tjenester

Ring-ring: Det er en bekjent fra en annen by. – Vet du hva? Jeg har funnet et helt fantastisk verksted som kan gjøre alt mulig. Du skjønner, guttungen hadde knekt et bein på den beste stolen vår. Han får ikke lov til å vippe på stolen, men han gjør det likevel. Beinet løsna fra festet, og mannen min ville kjøre heile stole på søpla. Men nå er den god som ny! Faktisk bedre enn ny, fordi de festet alle stolbeina skikkelig, ikke bare det som var løsna!

Ring-Ring: Marte ringer dette verkstedet og ber om et intervju. Sjefen: Neitakk, jeg tror ikke det. Marte: Hvorfor ikke? Sjefen: Nei, du skjønner, vi driver egentlig ikke med reparasjoner. Marte: Men dere kan jo reparere! Folk skryter dere opp i skyene. God sørvis og høy kompetanse. Hvorfor kan jeg ikke skrive om dere? Sjefen: Nei, det blir så mye mas. Marte: Hæ? Sjefen: Vi lever av store kunder, vi. Vi lever av store oppdrag. Jeg har ansvar for 8 ansatte og en lærling. Vi kan ikke stadig avbryte det vi egentlig skal holde på med for å fikse småtteri. Marte: Men dere fikser jo ting! Jeg har nettopp hørt om den stolen som blei god som ny. Sjefen: Det hender vi gjør unntak. Når folk spør fint. Marte: Hemmelige reparatørtjenester, altså. Sjefen: Hehe, det kan du si. Marte: Men hva skal til for at dere skal slutte å være hemmelige? Hvis for eksempel stortinget fjerner momsen på reparasjoner, kan jeg få skryte av dere da? Sjefen: Altså, det er heilt fint å fjerne momsen. Men dette handler først og fremst om kundene. Ikke alle er som deg, vet du. Marte: Hva mener du? Sjefen: De aller fleste skjønner ikke hva kostnaden er på en reparasjon. De tror at vi bare kan fikse noe i full fart. Og noen ganger kan vi det. Men jeg har kostnader til lokaler og ansatte og maskiner og utstyr og strøm. Dette glemmer folk å tenke på. Marte: Kanskje dere kan opplyse kundene? Sjefen: Ja, men det er mer enn dette. Når jeg har ansatte som jobber på et stort prosjekt, så vil jeg at de skal konsentrere seg om den butikk-innredninga eller hva det nå er. Hvis noen avbryter det de egentlig skal gjøre for å snakke med en tulling som forventer at vi kan fikse noe for 50 kroner, da blir tapet ganske stort altså. Marte: Ok ok du skal få være heilt anonym. Jeg lover!

Det viser seg at fenomenet med hemmelige reparatører er større enn jeg trodde. Jeg snakker med bunads-eksperter. De vil ikke promoteres som reparatører («Jeg orker ikke alle som spør om jeg kan bytte en glidelås»). Jeg snakker med flere elektrikere. («Vi kan selvsagt reparere lamper, men jeg gidder ikke drive å forklare folk hvorfor reparasjon er dyrere enn å kjøpe ei ny lampe». Jeg snakker med noen snekkere. («Det er ikke det at vi ikke kan lage et nytt håndtak. Men det er ikke noe vits å ta på seg småoppdrag»). Jeg snakker med en glassmester, som nettopp har reparert et vindu for naboen min («vi er ikke reparatører, vi»).

Her er det en god og en dårlig nyhet. Den dårlige nyheten er at mye av reparatørkompetansen er skjult. Og det er det ofte gode grunner til. Det er grenser for hvor mye tid profesjonelle reparatører kan og vil bruke på å krangle med kunder om svært spesifikke oppdrag, som mange kunder bare vil betale småbeløp for. Den gode nyheten er at det finnes veldig mye mer reparatør-kompetanse enn vi tror. Potensialet for flere reparasjoner er altså stort, hvis det settes inn tiltak både for å bedre de økonomiske rammebetingelsene og for å lære opp forbrukerne til å forstå og betale reell timepris.

Illustrasjon fra Wikimedia commons

Holdning følger handling

65% av befolkninga har reparert et klesplagg selv det siste året, i følge en Norstat-undersøkelse bestilt av SIFO (referert på side 22 i SIFO-rapporten “Leve av å reparere“). Hurra! Vi er mange som fikser litt, og i det minste kan sy i en knapp. Og hvorfor er dette bra for de profesjonelle reparatørene?

1. Folk som kan litt om reparasjoner er ofte flinkere til det jevne vedlikeholdet, de stiller bedre spørsmål til reparatøren sin, og de har mer realistiske forventninger til hva reparatøren kan fikse og hvor lang tid jobben tar. Dette er noe av grunnen til at mange reparatører arrangerer kurs eller underviser på kurs. Det vanligste er nok sykurs, men det er også en del som arrangerer kurs i å mekke på sykkel eller trekke om møbler.

2. Reparasjon er håndverk og tar tid. Folk som prøver selv er fullt klar over dette, og har mye mer respekt for både kompetansen og tida til de profesjonelle reparatørene. Folk som har strevd med å skifte den glidelåsen eller trekke om den stolen, klager sjelden på prisen. Noen ganger lovpriser de reparatøren som kunne fikse noe som virka heilt umulig.  

3. Holdninger følger handlinger. Røykeloven er et godt eksempel på denne mekanismen: Myndighetenes holdningskampanjer mot røyking hadde bare begrenset effekt. Da røykeloven gjorde det påkrevd å gå ut av restauranter og kafeer for å ta seg en blås, førte ikke bare til bedre luft inne på spisestedene. De nye handlingene (røyke ute, ikke inne) førte også til at flere endra holdninger, og slutta å røyke hjemme hos seg selv og hjemme hos andre. (Ok det er min påstand, men det er godt dokumentert at antallet røykere har sunket etter at røykeloven kom). På samme måte kan det å reparere selv føre til nye holdninger om at reparasjoner er bra og stilig og verd å bruke tid og penger på.

Vil du fikse mer selv? Her er mine beste tips:

Elektronikk: Restarters Norway er en fantastisk organisasjon som lager fiksefester for elektronikk, men også de er hardt ramma av koronarestriksjonene. Til gjengjeld har de også lagt ut mange tips for dem som vil prøve å reparere selv. Prøv også å søke på ifixit.com, som er en gullgruve med forklaringer og oppskrifter på engelsk.

Klær: Norges Husflidslag har startet opp Fikselaug, hvor alle kan komme med ødelagte klær og få hjelp til å reparere sjøl. Det første Fikselauget ble starta i Kristiansand, og Husflidslaget jobber nå for å spre dette til heile landet. Målet er at folk både skal få opplæring i å reparere klær, og at deltagerne skal kunne hjelpe andre og gi kunnskapen videre. Husflidslaget legger også vekt på at det er kjekkere å reparere sammen med andre.

Jeg digger også “My visible mend“(Eva Kittilsen), som både lærer folk til å fikse klær og misjonerer for at en synlig reparasjon kan være vakkert og inspirerende. Hun legger ut masse fint på Instagram.

Ymse: Både Naturvernforbundet og svenske Naturskyddsföreningen har lagt ut tips og råd til hvordan vi kan vedlikeholde tingene våre og gjennomføre enkle reparasjoner selv – for eksempel sko, sykler og glidelåser mmm. De norske tipsene ligger på www.tavarepadetduhar.no og de svenske tipsene ligger på www.naturskyddsforeningen.se/fixagrejet Svenskene har også laget undervisningsopplegg med lærerveiledninger, det finner du på www.naturskyddsforeningen.se/skola

Ymse kurs: Det finnes også mer spesialiserte kurs som helt eller delvis handler om reparasjon. Sjekk AOF, Aftenskolen, og Raulandsakademiet. Pileflettere lever i stor grad av å holde kurs, de kan også reparere og lære deg å reparere. Snekkerkurs handler ofte om å lage noe nytt, men kunnskap om kniv, øks og trevirke er nyttig for å kunne reparere. Kurs i knivsliping (søk på knivsliping eller «knivkurs») kan redde mange kniver, både på ditt kjøkken og mange kjøkken nær deg.

Hva har du reparert selv i år? Og hva er den beste reparasjons-boka eller reparasjons-videoen du vet om?

Det er bedre med mange reparatører enn få reparatører. Foto av strømpestoppe-opplæring: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Hvorfor eie hvis du kan leie?

Det funker med bøker. Det er helt vanlig å dra på biblioteket, låne seg en stabel bøker, lese og lære (og/eller nyte), og så levere bøkene tilbake etterpå. Det funker i kollektivtrafikken; ingen snakker om «min taxi» eller «min buss», det viktigste er bare at vi kommer fram når vi skal. Ungdommene bruker «BUA». De trenger ikke eie skøyter (fravokst på en vinter) eller padlebrett (kjempegøy de første to gangene) – de kan låne ved behov og levere tilbake. BUAs problem er å finne ut om de driver med sosial utjevning for lavinntektsfamilier (da bør de som har råd til å kjøpe sine egne skøyter holde seg langt unna) eller sosial revolusjon (da trenger vi ikke eie vår egen! Vi kan låne og teste og leke, og levere tilbake etterpå!). I Wien funker det til og med å leie bolig. Leieforhold hele livet i offentlige leieboliger er helt standard normal boform. Og hvorfor alt dette snakket om å leie eller låne på en blogg om reparasjoner? Jo, fordi det å gå fra eie til leie kan revolusjonere hvordan vi tenker om kvalitet, levetid og reparasjoner.

En selger vil selge deg noe – ei gang – og det kan gjerne vare kort, for da kommer kunden tilbake og trenger en ny dings. Det er faktisk noen som tjener på at blenderen din går fort i stykker.

En utleier derimot, skal selge den samme varen mange ganger. Da har utleieren interesse av at dingsen er solid, at den funker lenge, og at den blir smurt og vedlikeholdt.

Det er aller mest rasjonelt å leie seg ting man trenger sjelden. Jernia-kjeden har begynt å leie ut tepperensemaskiner, bor og slipemaskiner, etter erkjennelsen av at mange kunder ikke egentlig trenger eller har lyst på en borhammer. Det kunden vil ha, er et hull i veggen.

Kristiansands-firmaet Utleieprodukter har 40 års erfaring med å leie ut maskiner og utstyr til både profesjonelle og private. Det er tankevekkende å gå rundt og kikke hos Utleieprodukter. Det er selvsagt bra at folk slipper å lagre masse utstyr hjemme som brukes sjelden. Men ved å leie kan man også ta seg råd til bra utstyr. Ei kraftig kompostkvern som gjør jobben fort. Ei skikkelig hekkesaks som er nyslipt og smurt. Sånne ting.

I bedriftsmarkedet er det en del snakk om «product as a service» – det vil si å kjøpe en tjeneste og ikke eie selve dingsen. Et busselskap trenger MANGE dekk, HVER dag, og de må virke HELE TIDA. Den franske dekkprodusenten Michelin tilbyr storkunder dekk som en tjeneste: Det er Michelin som eier dekkene, som har ansvar for å sjekke at de er i god stand og har rett lufttrykk, og det er Michelin som har interesse av at dekkene er av beste kvalitet og varer lengst mulig. Kunden betaler per kilometer dekkene har kjørt.

Lyspærebransjen er beryktet for å lage dårligere produkter med vilje, for jo dårligere lyspærer de selger jo oftere må du bytte. Phillips tilbyr nå «Light as a service», ut fra logikken at kunden egentlig ikke trenger lyspærer og lamper, de trenger at lyset virker når det skal. Schiphol flyplass i Amsterdam er en av de store kundene som har kjøpt lys som tjeneste.

Og dette blogginlegget har to poeng. 1: Kan du leie i stedet for å kjøpe – så gjør det. Utleiebransjen har helt andre kvalitetskrav til varene enn det vanlige forbrukere har, og er flinkere til å vedlikeholde og reparere. 2. Kan vi leie mer enn bare utstyr og maskiner som vi bruker sjelden? Eller er det bare rasjonelt for store bedrifter som trenger veldig store mengder lyspærer, bildekk eller vaskemaskiner? Det lurer jeg på. Er det noen som har noen innspill?

Reinhardt Hammersmark (fra Utleieprodukter) til venstre, Marte Ulltveit-Moe (som trengte å leie noe) til høyre.