Tre grunner til å være optimist

Det kan være tungt å jobbe for reparasjon og gjenbruk, spesielt i den mest rabiate kjøpesesongen november og desember. Her er tre grunner til å være optimist likevel:

1. Produsentansvar

Vi lever i et økonomisk system hvor produsentene og butikkene ikke har noe ansvar etter at de har solgt en vare. Dette systemet, også kjent som bruk & kast, gir butikkene interesse av å selge oss dårligst mulig kvalitet, for da kommer vi jo tilbake og kjøper en ny ting. Jeg vet at det også finnes seriøs varehandel som satser på kvalitet. Disse er unntak. Overordnet sett har vi et system med butikker som selger stadig dårligere varer for at vi skal bytte dem ut stadig oftere.

For å komme ut av dette systemet som skaper store mengder søppel, må vi innføre en form for ansvar for varen etter at den er solgt. Hæ? Ja, dette høres kanskje litt mystisk ut. Men det finnes allerede et system for produsentansvar, som er så enkelt at alle seksåringer forstår det.

Løsningen heter pant! Vi kjøper brus, drikker brus, bærer brusflaska tilbake til butikken, og får penger for den. Norge har verdens beste pantesystem for drikkevareemballasje. Og selv om systemet har forbedrings-potensiale, vi burde for eksempel hatt lov å pante svenske ølbokser i Norge, så hjelper det på humøret å tenke litt på panteordninga. Uansett hva en matbutikk eller kiosk mener om pant, så har du og jeg rett til å levere flasker og bokser tilbake og få penger for dem. Butikkene må sette av plass og bruke tid på å ordne med panten, og betale ut penger til alle som panter. Konsekvensen av et obligatorisk pantesystem er også at Norge verdensledende pante-teknologi (Tomra). Dette er produsentansvar i praksis. Og når det funker på flasker, så er det åpenbart at vi kan utvide systemet til andre varegrupper. Klær, for eksempel (se hvordan her). Eller brannslukkingsapparater. Det handler bare om å ikke gi seg.

2. Vinmonopolet

Vinmonopolet har riktignok slutta med pant, men jeg liker dem likevel. Og det er jeg ikke aleine om. Vinmonopolet er en av Norges mest populære bedrifter. De har stort utvalg, kompetent betjening og god sørvis. Og bor du på et sted uten Pol, så sender de varene til deg. Vinmonopolet fyller 100 år nå i november 2022, og ble skapt av modige politikere for å bekjempe flommen av billig skvip. Norge har aldri hatt totalforbud mot alkohol sånn som USA og Finland, men vi har snekra sammen et system for å begrense mengden og øke kvaliteten på den alkoholen folk velger å drikke. Systemet er ikke perfekt, og alkoholmisbruk skaper fortsatt tragedier i Norge. Men i globalt perspektiv kan vi være skikkelig stolte over Vinmonopolet, som ble oppretta i et fattig land med desperat behov for å begrense importen av billige (drikke)varer. I vår tid skaper flommen av andre billige varer store problemer. Med inspirasjon fra Polet er jeg overbevist om at dette er mulig å løse.

3. Reparatørene

Den tredje grunnen til å være optimist, er de folka som går på jobb hver dag for å skru og fikse. Reparatørbransjen i Norge er undervurdert og oversett, mange har ikke noe markedsføringsbudsjett, og mange av dem er underbetalt. Men de er ikke utrydda. Vi har reparatørkompetanse i dette landet. Vi starter ikke på null. Vi kan begynne med å lytte til dem som reparerer og skrur og lapper og fikser, og så kan vi sammen bygge et sirkulært samfunn med masse nye reparatør-jobber. Skål for det!

Illustrasjonsfoto: Dette er brannslukkingsapparat-kunst, som jeg tok bilde av da jeg besøkte Miljø Norge på Lierstranda høsten 2022. Bedriften Miljø Norge er i ferd med å lage et sirkulært system for gjenbruk og reparasjon av brannslukkingsapparater. Jeg vet dessverre ikke hva kunstneren heter. Forøvrig får du nå 100 kr i tilgodelapp/pant hvis du leverer et gammelt brannslukkingsapparat på Jernia.

“Kastes”

Se nøye på dette bildet. En svart kontorstol med høy rygg. Setet er slitt. På den gule lappen kan vi skimte ordet «kastes». Stolen er altså klar for søpla.

Kontorstol med slitt setetrekk, og en gul lapp hvor det står “KASTES”. Foto: Fra tipser

Bildet er tatt på en større kontorvirksomhet et sted i Norge, 2022. Og hva sier dette bildet oss, egentlig?

Det er vanlig å forklare manglende reparasjon og gjenbruk med at mange forbruksvarer har blitt så billige. «Ingen reparerer en t-skjorte til 99 kroner», pleier Ingunn Grimstad Klepp ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) å si. Billige sko, sekker og vesker er det økonomisk rasjonelt å kaste, i stedet for å kjøpe nye. Samtidig ser vi den motsatte effekten på dyre varer: Mange av sykkelverkstedene melder om mere å gjøre etter at de dyre racersyklene og elektriske syklene kom. Jo dyrere noe er, jo mer lønnsomt er det å ta vare på tingen og få den reparert hvis den blir ødelagt.  

Tilbake til den svarte stolen: I følge mine kilder er dette en Håg kontorstol til over 10.000 kroner. Dette er altså ikke en billig stol. Produsert på Røros. Laget for å vare lenge og kunne bli reparert. Jeg kunne sydd på en munter lapp sjøl. Alle møbeltapetserere kan trekke om stolsetet og få den like fin som ny. På toppen av det hele er det ti års garanti på Håg-stoler. Hvis det er noe galt med stolen kunne dette sannsynligvis ha blitt fiksa gratis (jeg formoder at stolen har vært i normal bruk i mindre enn ti år).

Det er med andre ord verken økonomisk eller miljømessig rasjonelt å kaste denne stolen. Hvordan havna vi egentlig her? Hvordan har «bruk og kast» blitt normen, selv når det ikke engang er økonomisk lønnsomt?  

Store virksomheter har gjerne innkjøpsavdelinger, som er gode på  – ja, nettopp, å kjøpe. Det lyses ut stillinger med krav om innkjøpsfaglig kompetanse. Men hvis ingen har ansvar for å ta vare på ting – da blir det fort til at ingen tar vare på møbler og sånt, da.

Asker kommune har tenkt annerledes, og opprettet en fast stilling som møbelforvalter. Det samme har Vestre Viken helseforetak. Logikken er enkel: Hvis noen har oversikt over alle møblene i en virksomhet, vil de bli tatt bedre vare på. Hvis noen har ansvar for å lage rutiner for vedlikehold av kontorstoler og andre møbler, for eksempel støvsuging av stolseter og smøring av bevegelige deler, da vil de vare lenger. Og hvis noen har ansvar for å ta vare på garantilapper og for å skaffe avtaler med reparatører, da vil møblene bli reparert når det trengs.

Å innføre flere ansatte som har ansvar for å forvalte framfor å kjøpe, kan være ett av mange små skritt på veien til en mer sirkulær økonomi. Og samtidig kan reparatørbransjen skape flere arbeidsplasser – det liker vi.

Vet du om andre måter å få systematisert å ta vare på og reparere ting i større virksomheter? Fortell gjerne om det i kommentarfeltet.

Lenker:

Håg er en merkevare hos konsernet Flokk. Håg kontorstoler produseres på Røros.

https://www.flokk.com/en/norway/hag/about-us

Tips til å ta vare på kontorstoler (fra produsenten Kinnarps):

https://www.kinnarps.no/vedlikeholdsrad/

Kunsten å gjenbruke

Kanskje jobben din ikke trenger nye møbler, men nye tanker.

Når jeg spør hvorfor det kastes så mye kontormøbler i dette landet, svarer mange at problemet er interiørarkitektene, som vil at alt skal være så nytt og fancy. Men hva mener interiørarkitekter om dette?  

«Jeg blåser i interiørtrender», sier Belinda Bjerke fra firmaet Alma Eik i Kristiansand. «Alle trender er kortvarige. Vi lager aldri noe basert på en trend, for da er du møkkalei av det etter tre år. Det vi er opptatt av, er å lage interiør som passer for dine behov, som skal vare lenge. For hvis det varer, da er du fornøyd. Og er du fornøyd, vil du ta godt vare på det.»

Alma Eik er et lite arkitektkontor og interiørdesign-firma, med fem ansatte. De jobber både med nybygg og med ombruk av eksisterende bygninger. «Heldigvis får vi mer og mer av det siste», smiler partner og grunnlegger Belinda Bjerke. «Det kan være alt fra en ny leietager i et kontorbygg som vil ha sitt eget preg på interiøret, til større transformasjonsprosjekter hvor for eksempel en gammel skole skal forvandles til leiligheter.»

Bjerke forteller om økende interesse blant kundene for gjenbruk og redesign. Utfordringen er å komme inn tidlig nok inn i prosessen. Ikke alle kundene skjønner at gjenbruk må planlegges grundig. Men alle kunder skjønner tallet null. «Alle blir fornøyde når jeg kan sette innkjøpsprisen i excel-arket til null kroner», gliser Bjerke.

Alma Eik har blant annet hatt ansvar for fargevalg og alt interiør på Knuden, den nye kulturskolen i Kristiansand. «All god design starter med empati», sier Bjerke. «For å lage et bra sted for deg, må jeg bry meg om deg. Og for å lage en god kulturskole, må jeg bry meg om ungene på 8 år som kommer til sin første spilletime.»

Kulturskolen har nylig flyttet fra gamle lokaler i Kongens gate til et stort nytt kulturskole-hus på Silokaia. Man kunne kanskje tenke seg at det er enkelt å få en kommune med på at flest mulig instrumenter og møbler bør tas med fra det gamle kulturskolebygget til det nye. Men også i det offentlige har det vært vanlig å kaste interiør og kjøpe nytt i forbindelse med flytteprosesser.

«Det er entusiastene som får til gjenbruk i praksis», sier Bjerke. «De som vil noe. På Knuden har jeg samarbeida tett med to ansatte i kulturskolen, Tarjei Fjørtoft og Karoline Rise Nøstdal. De har virkelig stått på, og skjønt at alle detaljene må stemme for at sluttresultatet skal bli bra.»

Miljøvennlig interiør handler ikke bare om å gjenbruke bord og stoler. Det kan også handle om å få flere funksjoner inn på færre kvadratmeter. Dette sparer både byggematerialer og oppvarmingskostnader.

Bjerke forteller om oppdraget Alma Eik fikk fra Dyreparken med å tegne et rimelig overnattingstilbud som skulle hete Juliusskogen. For å få prisen lav tegnet de overnatting for to voksne og tre barn på åtte kvadratmeter inkludert toalett, og med dusjen utendørs. Det høres ganske trangt ut… Men apene klatrer jo i høyden, selvsagt kan ungene også gjøre det! Juliusskogen har selvsagt også hytter som er tilrettelagt for bevegelseshemmede – på hele 14,7 kvadratmeter.

«Vi har alle et ansvar», sier Bjerke. Alma Eik sitt team har overtalt en del privatkunder som ønsker å bygge stort til å bygge et mindre hus enn det de hadde tenkt. Forøvrig er det en større faglig utfordring å få alle funksjoner inn på mindre plass. In der Beschränkung zeigt sich der Meister, som den tyske poeten Goethe skrev (sånn løselig oversatt: med begrensede ressurser ser man hvem som er faglig dyktig).

«Våre løsninger er ikke nødvendigvis billigst», understreker Bjerke. Varige ting koster mer enn billige stoler og hyller fra et ikke navngitt varehus med svensk opprinnelse. Omtrekking og oppussing av møbler koster litt, men hvis det er kvalitetsmøbler kan det være billigere å pusse dem opp enn å kjøpe nye. Bjerke er inspirert av danskenes interesse for god design. «I Danmark kan både en rørlegger og en professor spare opp penger til en dyr stol, som er av så god kvalitet at oldebarna vil arve den», sier hun.

Så kanskje jobben din ikke trenger nye møbler, men nye tanker fra fagfolk som Bjerke? Bare ikke ring henne helt på slutten av en flytteprosess. «Kan ikke dere jenter finne noen farger og få det til å se fint ut» – det er utdatert, altså. Gjenbruk blir bra når det er skikkelig planlagt.

LEGGER PUSLESPILL: Belinda Bjerke i firmaet Alma Eik viser fram prøver av takplater, gulvbelegg og veggerpå et av samspill-rommene i Knuden kulturskole i Kristiansand. Stolene ble gjenbrukt fra den gamle kulturskolen, men fikk nye sennepsgule trekk.
Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Lenker:

Alma Eik: https://www.almaeik.no/

Juliusskogen, soverom og toalett for fem personer på åtte kvadratmeter: https://www.dyreparken.no/juliusskogen

Fikser 550 biler

Tenk deg at du er en kommune. En ganske stor kommune, med ansvar for mange eldre som trenger hjelp. Hjemmehjelperne trenger kjøretøy, og de fleste stedene er det mest praktisk med bil. En bil, to biler, femhunderogfemti biler til sammen. Og hvem skal bytte dekk og skifte olje og reparere på alle disse bilene?

Kristiansand kommune bestemte seg i 2015 for å ta vare på alle bilene sine selv. Alle leasingavtaler ble avsluttet, og det kommunale verkstedet på Dalane litt nord for sentrum fikk ansvar for at alle bilene går når de skal.

-Effektivitet, sier Trond Richardsen, leder for bil og maskin. -Nå trenger ikke lenger hjemmetjenesten kjøre bilene ut på verksted for å skifte dekk vår og høst. I stedet drar våre mekanikere ut til sonene der bilene er parkert, og gjennomfører hele dekkskiftejobben. Dette sparer helsetjenesten for mye tid, som kommer innbyggerne til gode.

På ingeniørvesenets verksted jobber det 15 ansatte pluss 4 lærlinger. I tillegg til alle «småbilene» som helsetjenesten bruker, reparerer de på 120 store maskiner (hjullastere, traktorer, kantklippere, lastebiler og sånt), pluss alt mindre utstyr som gressklippere og motorsager. Kommunen har ansvar for at vi har vann i springen, at kloakken virker, at det ser fint ut på kirkegårdene og at turveiene holdes i stand. Ikke rart at det trengs masse forskjellige maskiner.

-Beredskap, sier Trond Richardsen. – Fordelen med å ha kompetansen i eget hus er at verkstedet kan hive seg rundt når noe haster. Kommunens folk som skal ut og fikse for eksempel vannledninger trenger ikke vente på at et eksternt verksted har tid til å hjelpe dem.

På verkstedet jobber det ikke bare bilmekanikere. To av de ansatte har ansvar for smia. Ei moderne smie ser ikke ut som på film, akkurat. Ingen har sot i fjeset, for her jobber de med induksjonsvarmer med konsentrert varme. Denne høst-dagen er smedene opptatt med å klargjøre brøyteskjær til vinteren. Disse folka kan fikse det meste som er knekt eller bøyd, fra kantklippere til de historiske smijerns-gelendrene i vakre Ravnedalen.

-Økonomi og miljø, sier Richardsen. -Vi reparerer mest mulig, helt til det punktet hvor deler og mekaniker-timer blir for dyrt i forhold til å kjøpe nytt.

-Sparer kommunen penger på å ha eget verksted?

-Hm, sier Richardsen. -Beregninger viser at hjemmetjenesten sparer mellom 1 og 2 årsverk på at vi kommer og skifter dekk vår og høst, i stedet for at de må kjøre bilene til verksted og vente på å få jobben gjort.

Richardsen jobber med å få bedre systemer for å vise kostnadsbesparelsen på å ha kommunalt verksted, sammenlignet med å bruke private bedrifter. På den ene siden kan merkeverkstedene gjøre noen jobber mer effektivt, fordi de er spesialister på enkelte biltyper. På den andre siden har det kommunale allround- verkstedet stordriftsfordeler. De får rabatt på deler og utstyr, og disse rabattene kommer kommunen til gode. I tillegg er det momsen: Så lenge det er 25% moms på reparasjoner, er det ofte lønnsomt å ansette reparatør sjøl.

-Brukte deler, sier Richardsen, og viser vei inn på delelageret.  Kjære leser, kan du huske «Sløsesjokket» på Nrk, som dokumenterte at nesten nye biler blir vraket fordi verkstedene ikke bruker brukte deler? Bilbransjeforbundet, verkstedene og forsikringsselskapene skyldte på hverandre for å forklare hvorfor det nesten ikke brukes brukte bildeler i Norge.

På Dalane er det annerledes. Må de vrake en bil, plukker de delene av den først. Denne bloggeren er utdannet biolog, og kan ikke bedømme hvor bra dette delelageret fungerer i praksis. Fagarbeider Geir Skaar presenterer meg for en dele-Honda: En bensingressklipper som fusker, men som blir tatt vare på fordi delene kan brukes til å reparere andre gressklippere.

-Så flott at dere kan reparere så mye!

-Reparere og reparere, mumler Skaar. Han har jobbet lenge på verksted, og mener det er det er forskjell på reparasjon og deleskift. Nå er det vanskeligere å ta fra hverandre en del og finne feilen, så ofte blir delen bare bytta ut. Reparasjon og lang levetid er ikke det fabrikantene prioriterer høyest.

KOMMUNALE REPARATØRER: Trond Richardsen (til venstre) og Geir Skaar viser fram Kristiansand kommunes store verksted for biler og maskinpark. Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Bilbransjen kan ikke nekte noen å skru på biler og maskiner, men merkeverkstedene blir stadig mer favorisert. Et allround-verksted som dette på Dalane får ikke alltid ut informasjon om hvordan datasystemene virker, og dem er det mange av i moderne biler. I garantiperioden er det heldigvis selgerens ansvar når noe går i stykker, og da blir bilene sendt til merkeverkstedene.

-Ti år, sier Trond Richardsen. -Kommunen bruker biler og maskiner lenge. De fleste personbilene ruller i kommunal tjeneste i 8-10 år før de blir byttet ut med nye elbiler. Eller brukte elbiler:

-Konkurranse, sier Richardsen. -Alle innkjøp over 100.000 kroner skal egentlig lyses ut som anbudskonkurranser. Men dette fungerer dårlig på bil! Selv de store forhandlerne av bruktbilene vil ikke holde av en bil og vente på resultatet av en kommunal anbudskonkurranse. Brukte elbiler går unna, og skal kommunen få kjøpt en gjelder det å slå til raskt.

-Vil du anbefale alle kommuner å ha eget verksted for biler og maskiner?

– Kommer an på størrelsen, svarer Richardsen. – For de minste kommunene er det antagelig mer effektivt å ha avtale med et lokalt verksted. For kommuner med stor bilpark maskinpark er det effektivt å ha egne folk som sørger for at alt fungerer når det skal. Store industribedrifter tenker på samme måte, og sørger for å ha kompetanse i eget hus.

Lær mer:

Sløsesjokket episode 1: «Jan Thomas’ bilsjokk» (første gang sendt på NRK 6. januar 2021):

https://tv.nrk.no/serie/sloesesjokket

Bilverksteder i Oslo doblet sin andel brukte deler fra 2020 til 2021, fra 2% til 4% (Finanswatch 22. mai 2022):

https://finanswatch.no/nyheter/forsikring/article14046755.ece

«Skifter dekk på 550 biler», omtale av bilverkstedet på Dalane på hjemmesiden til Kristiansand kommune (publisert 13.11.2020):

https://www.kristiansand.kommune.no/aktuelt/2020/skifter-dekk-pa-550-biler/

Til info: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe som skriver denne bloggen er innvalgt i Kristiansand bystyre for Miljøpartiet De Grønne.

Takk for heiser som virker

Heismontørene er også medlemmer av den store reparatørfamilien:

«Her er heisen» sier Lars Arne Klungland engasjert, og holder fram mobilen for å illustrere poenget. «Og her er motvekta.» Han tar en kaffikopp i den andre hånda. «Og når heisen går ned, går motvekta opp. Går heisen opp, går motvekta ned. Sånn!»

Jeg har invitert den erfarne heismontøren Klungland på en prat for å lære om de folka som reparerer alle heisene i landet. Og det er ikke få. I Kristiansand for eksempel, er det 220 heiser bare i de kommunale byggene. Og flere heiser vil det bli, etter hvert som stadig flere lokaler skal bli tilgjengelige for folk med rullestol eller rullator.

Bilde av heismontør Klungland i heisen. Foto: privat.

Heisbransjen er kjent for å være en spesiell bransje, med sterk fagforening, stolte fagfolk og relativt sett høye lønninger. Likevel kan det være skummelt å ta heisen. Tenk om man detter ned?

«Heiser detter ikke ned», forsikrer Klungland. «Men hva hvis en skikkelig skurk har kappet vaierne?» spør jeg. «Heisen detter ikke ned da heller, det er bare på film», forsikrer Klungland. «Det er sikkerhetsmekanismer som sørger for at heisen kiler seg fast, og det er alarm og telefon i alle heiser. Så kommer det en montør og får deg ut.»

Heismontørfaget er i slekt med elektriker-faget, men inneholder også en del mekanikk. Heismontører kan installere nye heiser, ha rutinekontroll på heisene (service), og reparere en heis som har stoppa. Norsk Heiskontroll kommer annen hvert år og sjekker at både heis og alarm fungerer.

Heiser i Norge er altså trygge å bruke. Men alle tekniske ting har sin levetid. Når heisen er gammel og sliten, kan man bytte den ut med en ny. Men man kan også fikse den gamle.

«Det er gøy å jobbe med modernisering av heiser. En god, gammel heis er jo et møbel, og med litt stell kan den bli skikkelig bra igjen», sier Klungland.

Eldre heiser er ofte ikke nøyaktige nok, og stopper med noen centimeters variasjon. Dermed blir det en kant, og det er ikke noe greit for folk som bruker rullestol. «Vi kan modernisere en gammel heis så den blir nøyaktigere og sikrere. Ofte er det også billigere for kunden enn å rive alt ut og sette inn en ny heis fra Spania», smiler Klungland. Når han moderniserer, tar han vare på heiskupeen og skinnene, mens deler og kanskje hele motoren blir byttet ut.

«Er alle heismontører reparatører?»

«Ja,», svarer Klungland, etter å ha nølt et halvt sekund. Han forklarer at alle heismontører driver service på heiser, og har lært om reparasjoner i heisfaget. Men det er varierende hvor mye de jobber med modernisering av heiser, eller om det bare bytter ut den gamle heisen med en ny.

«Samarbeider dere heismontører med andre reparatører?»

«Ja, vi har spesielt mye kontakt med vaktmesterbransjen. Det er ofte vaktmestrene som ringer til oss når det er problemer med heisen. Og vaktmestrene er jo folk som fikser litt av hvert», svarer Klungland.

«Hva koster en heis?»

«Nye heiser er dessverre ofte billige», sukker Klungland. «En god, gammel heis med trepanel og solid maskin kan gå i over åtti år. Nye billig-heiser er egentlig bare blikkbokser, som kanskje varer i 15-20 år.»

«Hvorfor er det sånn?»

«Konkurranse», svarer Klungland kontant. «De som bygger nye blokker har ikke ansvar for vedlikeholdet over tid. Mange av dem tenker kortsiktig og velger billigste løsning. Men det gir jo heismontørene mere å gjøre, da.»

Så stikker vi hodene sammen og teller heismontører. I Kristiansand er det fem firmaer som reparerer heiser. Lars Arne Klungland spør sine heismontør-kolleger om hvor mange som jobber på hvert sted. Vi teller og summerer, og kommer fram til at det til sammen er 30 heismontører og 7 lærlinger, pluss 7 som jobber på kontor med support og kundebehandling og sånt. Til sammen blir dette 44 essensielle medlemmer av reparatørbransjen, bare i Kristiansand. Hurra!

Dette er motoren til en av Kristiansands eldste heiser, som har frakta folk opp og ned siden 1939. «Nytt» styringssystem fra 1973 i bakgrunnen. Foto: Lars Klungland.

Framtidsretta søm-utdannelse

Dette er Heidi Lillestø (20). Heidi er lærling i kjole- og draktsyerfaget, og skal snart ta svenneprøve. På dette bildet syr Heidi fast fôret i ei damejakke hun har designet og sydd selv. Det er svært få lærlingeplasser innen søm, så Heidi tar læretida si på Sam Eyde videregående skole i Arendal.

Nesten alle reparatører jeg har snakka med bekymrer seg for framtidig rekruttering av fagfolk. Heidi Lillestø tar svennebrev i kjole- og draktsyerfaget på Sam Eyde videregående skole i Arendal. Tekst & foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Alle trenger klær, derfor trenger vi også fagfolk som kan sy. Heidi kan starte sin egen systue, hvis hun vil. Vi trenger mange flere systuer som reparerer klær. Hun kan også jobbe med kostymer og spesielle plagg for film, teater og NRK. I tillegg trengs det fagfolk i klesbransjen, hvert fall hos dem som planlegger innkjøp og vurderer kolleksjoner. Hvis fagfolk som Heidi jobber med dette, kan de bidra til at vi får klær som kan repareres og holder lenger.

Elever som vil utdanne seg innen søm og tekstil, må først velge linja HDP («Håndverk, design og produksjon») i første klasse på videregående. I andre klasse kan man så velge «søm og tekstilhåndverk». Dette er grunnlaget. Selve bunnplanka. Etter å ha fullført «søm og tekstilhåndverk», kan man bli lærling i to år i blant annet kjole- og draktsyerfaget, kostymefaget eller bunadstilvirkerfaget. En annen mulighet er å velge «påbygg» etter 2. klasse, for å få generell studiekompetanse. Deretter et det mulig å fortsette med høyere utdanning inne klesdesign og mote.

Heidi er så sjelden at hun nesten er utrydningstrua. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2021 kun 8 lærlinger i hele Norge i fagene under paraplyen «håndverk, design og produktutvikling». Søm og tekstilhåndverk blir bare undervist på ti videregående skoler i hele landet, pluss tre friskoler. Elever fra hele Agder, Telemark og Vestfold har sin nærmeste søm-utdannelse i Arendal, eventuelt Kongsberg. Elever fra hele Vestland fylke må til Bergen. Den nærmeste søm-utdannelsen for elever i Nordland ligger i Bardufoss og på Stjørdal (kilde: www.vilbli.no ). Kanskje ikke så rart at få elever velger søm?

Hvorfor er det blitt sånn? «Vi opplever at rådgivere og foreldre fraråder ungdomsskoleelever å søke på Håndverk, design og produksjon», sier faglærer Linda Bartolomei ved Sam Eyde videregående skole. «Og det er jo litt rart, for denne utdannelsen passer for alle som liker å bruke hendene og vil ha en fagutdannelse innen tekstil. Elevene våre er også etterspurt på arbeidsmarkedet.»

Jeg spør hvorfor elevene ikke får lærerplasser i bedrifter, når de er så ettertrakta?

«Det skyldes flere ting», forklarer Bartolomei. «De aller fleste sy-bedrifter er små, og for små bedrifter er det vanskelig å ta inn lærlinger fordi den ene ansatte må bruke en del tid på opplæringa, og den tida tjener bedriften ikke penger. I tillegg har mange av sybedriftene i Norge spesialisert seg på for eksempel kun reparasjoner eller kun bunadstilpassing. Våre lærlinger skal lære hele faget og trenger derfor en bredere opplæring enn det de minste bedriftene kan gi.»

I framtida vil vi trenger flere fagfolk som Heidi. For det første vil klesbutikkene endre seg. Framtidsretta butikker har allerede reparasjoner inkludert i prisen på kvalitetsplagg, som for eksempel det svenske klesmerket Nudie Jeans. Da kan man ikke ansette folk som bare kan selge, de må også kunne sy.

For det andre, vil tekstilproduksjonen endre seg. Merket Woodling har for eksempel flyttet deler av produksjonen fra Kina og hjem til låven på Jæren. Når strikkemaskinene er så gode at det nesten ikke trengs arbeidere, da kan fabrikkene like gjerne ligge i Norge. Kanskje vil framtidas tekstilbransje bare produsere klær som passer, til kunder som har bestilt akkurat det plagget? Da vil vi trenge utdanna fagfolk til å gjenoppbygge norsk tekstilbransje.

Og for det tredje: Hvis ungene våre skal få praktiske og taktile erfaringer på ungdomsskolen, trenger vi også lærere som kan sy. I dag får alle ungdomsskoleelever faget «kunst og håndverk», men det er svært variabelt hva faget inneholder. Noen heldige elever har kompetent lærer og velutstyrt håndarbeidssal, og lærer både å brodere og sy på symaskin. Så heldige burde alle elever være.

Framtidas varehandel

Pusser du tenna? Fint, men du skryter ikke så mye av det regner jeg med. Det er en selvfølge å pusse tenna. Leverer du ting du ikke trenger til gjenbruk, bruktbutikker eller gir du bort på Finn? Fint, det. Like fint som å pusse tenna. En selvsagt vane. Alternativet er jo ganske dust.

Vil du gjøre noe bra for verden? Da skal du kjøpe brukt. Det fører til at brukte varer som folk har gitt bort får en verdi, og at noen kan tjene litt penger på brukte varer, kanskje skape arbeidsplasser, kanskje reparere ting så de blir brukbare igjen, hvis vi kjøper brukt. Du og jeg og alle sammen.

Bruktkjøp kan være som å gå på loppemarked: Man må leite lenge blant gråstein for å finne gull. En del brukthandlerne har retter seg mot folk som har dårlig råd, og sånn ser det også ut. Fordel: Man kan få tak i klær og utstyr veldig billig. Ulempe: Tar lang tid å finne det du skal ha. Frister ikke så veldig mange.

Konsekvensen av at bruktkjøp blir sett på som en nødløsning for folk med lite penger, er et enormt sløseri med ressurser. Fretex og andre brukthandlere får inn mye mer klær enn de kan selge. Dugnadsforeldre på loppemarked må leie containere for å hive alt som ikke blir solgt. Norge er på verdenstoppen i elektronisk avfall, og hvor stor andel av det elektroniske avfallet som faktisk virker, er det ingen som vet.

Så her er en oppgave til dere: Slutt å kjøpe nye ting. Kjøp brukte ting isteden. Gjerne på loppis, på Finn eller av naboen. Men også gjerne fra butikker som selger brukte varer med garanti. La meg gi noen eksempler på framtidsretta butikker:

Mobiler: Du trenger ikke en ny mobil, du trenger en mobil som virker og har et bra batteri. Jeg har erfaring med Green Phones og Telenor God som ny, men det er mange flere tilbydere som selger brukte mobiler med garanti (søk på nett).

Hvitevarer: Ingen trenger en ny vaskemaskin, det vi trenger er vaskemaskiner som virker og kan fikses. Elektronikkbransjen har sin egen merkeordning Ombrukt som gir to års garanti på reparerte og kontrollerte hvitevarer. Arbeidet er i startgropa, disse hvitevarene selges i hvert fall hos Power Alnabru i Oslo og på Rud i Bærum, pluss butikken Drammen Hvitevarer, og flere vil komme hvis etterspørselen er der.

Bilde fra Power Alnabru, som har 600 kvadratmeter brukte varer som selges med to års garanti. “Det er massevis av power igjen i brukte kjøleskap”. Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Kontormøbler: Norge kaster og sløser enormt med kontorutstyr, og nå finnes det bedrifter som jobber med reparasjon og omsetning av brukte kontormøbler. Sjekk for eksempel Crifo Centura i Sandnes, og Movement som leverer til hele landet.

Brannslukkingsapparat: Jernia har skjønt at det vi trenger er brannslukkingsapparater som virker – de trenger ikke være fabrikknye. Jernia legger nå om til å bare selge brukte brannslukkingsapparater som har vært på service hos bedriften Miljø Norge i Lier – i tillegg til at de gir pant på ditt gamle brannslukkingsapparat.

Møbler: NMS gjenbruk er landets største bruktbutikk-kjede, med 51 butikker over hele landet. I tillegg til møbler er de store på interiør og klær. Klassisk brukthandel, test det gjerne ut, kanskje de er bedre enn du tror. I den andre enden av skalaen ligger forbrukskarusellen Ikea, som nå annonserer heftig for at de også selger brukte Ikeamøbler. Hvorvidt Ikea-møbler er av en kvalitet som egner seg for gjenbruk, kan diskuteres. Gjenbruksbutikker som satser på oppussing av solide varer kan selge kvalitetsvarer dyrere enn loppemarked, men billigere enn å kjøpe tilsvarende kvalitet nytt. Gode eksempler på det er butikkene «Retro Happy» på Mjåvann i Kristiansand og «Lille danske» i Mandal.

Hvis du ikke liker stilen på disse stolene – så kan du finne en annen stil, eller trekke dem om. Poenget er at kvalitetsmøbler er verd å ta vare på, og det gjør blant annet butikken “Retro Happy” i Kristiansand. Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Klær: Det er mange gode initiativer i klesbransjen, men det monner lite så lenge de store aktørene pumper ut billige varer som raskt blir til søppel. Bergans gjør et hederlig forsøk med utleie og salg av brukte Bergans-klær og utstyr i den store butikken deres ved Oslo Rådhus. Bergans har også en parkdress-avtale, hvor man abonnerer på parkdresser til barn, og leverer fravokste dresser tilbake til Bergans. Ordningen er så populær at de har ventelister, men Bergans nøler med å utvide ordningen. Jeg antar det er fordi det er mer penger å tjene på å selge parkdresser enn på å leie dem ut. Fretex har shinet opp butikkene sine og blitt flinkere til å sortere, jeg anbefaler at du gir dem en ny sjanse. Den som liker å skifte klær ofte kan for eksempel bruke Tise, som er en slags sosial gjenbruksapp. I følge markedssjefen i Tise Norge er 80% av alle jenter mellom 18 og 24-år på Tise, og målet deres er at Tise skal fungere som felles klesskap hvor man kan leie og kjøpe brukte klær og andre varer (Tise-brukere selger i tillegg alt fra brukte skolebøker og designerservice til hengekøyer og turutstyr).

Sykler: Det sløses mye i Norge, også med brukbare eller reparerbare sykler. Her er noen eksempler på firmaer som selger brukte, overhalte sykler: Oslokollega (Oslo), ReSykkel (Oslo), RedBike (Oslo), Resport og fritid (Hamar), Sykkelbutikken i Vågdsbygd (Kristiansand).

Har du flere gode eksempler på gjenbruk i større skala? Del gjerne i kommentarfeltet. Nevnte jeg at vi alle bør kjøpe brukt? Framtidsretta butikker er storforbrukere av reparatørtjenester. Power Alnabru har for eksempel ansatt hvitevare-reparatører for å kunne sjekke og fikse hvitevarer de skal selge brukt.

Hva bør gjøres med reparatørmomsen?

Flere har foreslått å kutte moms på reparasjoner, fordi det er så åpenbart at det vi vil ha mer av bør skattlegges mindre. Naturvernforbundet har fått med seg en rekke bedrifter, blant annet Tooler, H&M og Elektronikkbransjen, på å be om at moms fjernes på reparasjon og utleie av klær, sko, turutstyr, møbler, verktøy og elektronikk.

Flere av partiene gikk til valg i 2021 på å gjøre det mer lønnsomt å reparere. Senterpartiet vil for eksempel «utrede nye insentivordninger for reparasjon, gjenbruk og gjenvinning, herunder redusert mva-sats og etablerertilskudd.». MDG vil ha skattemessige insentiver for vedlikehold, reparasjon og gjenbruk, og vil «fjerne merverdiavgiften på reparasjon, gjenbruk, kollektivtransport og kulturopplevelser».

Forbrukerrådet har nylig bedt om avvikling av moms på reparasjon av hvitevarer, fordi de mener dette grepet vil gi størst effekt for reparatørbransjen. Og noen forbrukere har fått med seg diskusjonen om momsen, og irriterer seg over at den som velger å betale for reparasjon må legge på 25% avgift til staten for å velge den mest miljøvennlige løsninga.

Skatter og avgifter blir innført fordi staten trenger penger. Norge har hatt omsetningsavgift på de fleste varer siden 1935. I gjennoppbyggingsfasen etter andre verdenskrig var det fritak for omsetningsavgift for bygge- og anleggsarbeider. Aviser og bøker har vært fritatt for avgift helt siden omsetningsavgiften ble innført. I følge Den norske forleggerforening er det blant annet takket være fritaket for merverdiavgift at forlagene kan gi ut smal litteratur. Momsfritak for e-bøker ble innført i 2019. 

På 1960-tallet ønsket stortinget å vri skattesystemet fra direkte til mer indirekte beskatning. Man ønsket å redusere inntektsskatten betydelig og få mer skatt på forbruk. 20% merverdiavgift på varer ble innført i 1970. Merverdiavgift kalles ofte for moms, som er forkortelsen for det tidligere begrepet «merverdiomsetningsavgift». Generell avgiftsplikt også for tjenester ble innført i 2001. Hensikten var igjen å øke statens inntekter, men også å gi færre avgrensningsproblemer og lette praktiseringen av regelverket. Samtidig ble det innført redusert sats for omsetning av matvarer.

Nåværende merverdiavgiftssystem har standard sats på 25%. Dette er altså en skatt som forbrukerne må betale i forbindelse med kjøp av de fleste varer og tjenester. Bedriftene har ansvar for å kreve inn denne skatten på vegne av staten. Bedrifter må også betale merverdiavgift på sine innkjøp, men da er avgiften stort sett fradragsberettiget. Merverdiavgift på mat er 15%. I tillegg er det en redusert sats på 12 % (heretter kalt «lavmoms») på persontransport, overnatting, idrettsarrangementer, museer og lignende. Jeg husker godt at ledelsen i NSB (som en gang var et selskap som kjørte tog) jublet da regjeringen innførte lavmoms på kollektivtransport i 2004. Årsaken var at den lille økningen i billettprisene ble mer enn oppveiet av de store summene NSB kunne trekke fra i inngående moms.

Tilbake til reparatørene: Er det sikkert at fjerning av momsen vil føre til 25% billigere reparasjoner? Nei, det er det ikke. For det første, så er en del av dagens reparatører underbetalt, og tør ikke heve prisene for da er de redde for å miste kunder. En fjerning av skatt på reparasjoner (altså momsen) vil gjøre det lettere for små reparatørbedrifter å heve timeprisene sine noe, og det er dem vel unt mener jeg. Hvis noe av momsfritaket kommer reparatøren og ikke kunden til gode, kan det redde arbeidsplasser i reparatørbransjen og hindre nedleggelser og tap av grønne arbeidsplasser. Heilt topp det.

For det andre, så kommer det an på hvor stor del av regninga som er timelønn og hvor stor del av regninga som er innkjøpte materialer. Systuene er et eksempel på reparatørbedrifter som nesten bare fakturerer timer. Men møbeltapetsererne er avhengige av å kjøpe dyre møbelstoffer, og dem er det moms på.

La meg ta et praktisk eksempel. Jeg har betalt 5.515 kroner for å få trukket om fire godt brukte spisestuestoler. 1.984 kroner av dette er timelønn til reparatøren (4 timer a 496 kroner). 2.428 kroner av dette er materialer: ullstoff, vatt og sytråd. På toppen av dette kommer 1.103 kroner i avgift til staten (moms).

Materialene har møbeltapetsereren betalt moms av, som han nå kan trekke fra. Hvis det blir mva-fritak på reparasjoner, må kunden dekke momsen på de innkjøpte materialene. Jo, dette må kunden dekke, hvis ikke så må møbeltapetsererfirmaet dekke dette ved å kutte i timelønna til møbeltapetserermesteren. Med mva-fritak vil kundene kanskje forvente 25% lavere sluttregning. Men dette kan ikke firmaet gi, fordi de har 25% kostnadsøkning på materialene som utgjør over halve regninga.

Et annet argument mot å endre på momsreglene er at regelverket er komplisert nok fra før. «Ta med eller sitte her?» spør bakeriene bare vi skal kjøpe oss ei bolle. Det er nemlig ulik moms på mat (15%) og servering (25%). Reparatører selger ofte materialer og deler, mange av reparatørbedriftene selger også nye varer (tenk f.eks på sportsbutikkene som har sykkelreparatør) – og hvor skal grensene gå for byggfirmaene? Er det reparasjon eller gjenbruk når noen vil pusse opp kjøkken og bad, isolere ytterveggene eller utvide stua?

Hva mener du er den beste måten å bruke skatte- og avgiftssystemet for å få mer reparasjoner? På forhånd takk for alle innspill.

Lenker:

Naturvernforbundet mfl ber om at moms på reparasjoner og utleie fjernes: https://naturvernforbundet.no/miljovennlig_hverdag/vil-gjore-det-billigere-a-reparere-article38508-159.html

Forbrukerrådet ber om momskutt på reparasjon av hvitevarer:

https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/finansdepartementet-stikker-kjepper-i-sirkulaerokonomihjulene/

Forøvrig har jeg lært mye av skatteetatens Merverdisavgiftshåndbok, 17. utgave:

https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/handboker/merverdiavgiftshandboken/gjeldende

Spesialavfall eller råvare

Brannslukkingsapparat i private boliger skal kontrolleres minimum hvert femte år. Og det kan man få gjort ved å ta med seg brannslukkingsapparatet til fagfolk og bestille sørvis. Eller, den vanlige løsninga etter at de billige kinesiske brannslukkingsapparatene kom på markedet; Kjøpe et nytt. Men hva skal man da gjøre med det gamle? Jo det skal leveres til godkjent mottak for spesialavfall, i følge sortere.no.

Hei sløseland, finnes det ikke en bedre løsning? Jo, det gjør det, og Jernia har nå satt i gang et prøveprosjekt i fem av butikkene sine i Oslo. På Jernia St Hanshaugen, Storo, Ringnes Park, Skillebekk og Vindern er det nå pant på ditt gamle brannslukkingsapparat. Og så kan du kjøpe et brukt brannslukkingsapparat, som bedriften «Miljø Norge AS» på Lierstranda har kontrollert og sjekket.

Det er faktisk ingen som trenger et NYTT branslukkingsapparat. Det du trenger er et branslukkingsapparat SOM VIRKER – for eksempel et brukt branslukkingsapparat som har vært på sørvis. Foto fra Jernia St.Hanshaugen i Oslo: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Gamle brannslukkingsapparater kan på den måten få nytt liv. Samtidig kan folk spare tid: Levere inn det gamle brannslukkingsapparatet på samme sted som man får tak i et nytt. Slippe å leite etter reparatør, eventuelt å ta en ekstra tur på søpla for å bli kvitt det gamle apparatet.

Jeg besøkte Jernia St. Hanshaugen torsdag den 3. februar 2022. De kunne fortelle at et nytt brannslukkingsapparat (billig pulverapparat) koster 599 kroner. Et brukt brannslukkingsapparat koster derimot 679 kroner. Det er jo litt underlig at det er billigere å kjøpe nytt enn brukt. Men Jernia-medarbeideren var rask til å påpeke at hvis jeg tar med et gammelt brannslukkingsapparat er det 100 kroner i rabatt, så da koster et brukt apparat 579 kroner, og altså 20 kroner mindre enn det nye.

På nettsidene sine selger Jernia to ulike 6-kilos pulverapparater. Det ene merket koster 699 kr og det andre koster 499 kr.

Kudos til Jernia for å forvandle spesialavfall til råvare. Kudos til Jernia for å skape arbeidsplasser innen kontroll og fiksing av brannslukkingsapparater. Sånn trenger vi mer av. Men hvorfor er det bare fem Jernia-butikker som selger brukte brannslukkingsapparater? Det betyr at 127 Jerniabutikker pluss nettbutikken bare tilbyr nye apparater. Og hvorfor koster det like mye eller mer for et brukt brannslukkingsapparat enn for et nytt? Skal Jernia fortsette å selge billige brannslukkere som kan utkonkurrere de gjenbrukte apparatene? Og hvorfor er det egentlig moms på brukte brannslukkingsapparater? Hvis det var momsfritak for brukte varer – som ALLE mener at vi skal bruke mer av – da hadde det brukte, fiksa brannslukkingsapparatet kosta 543 kroner, og reparatørene, transportarbeiderne og butikkmedarbeiderne hadde likevel fått lønna si. Men dette er likevel dyrere enn Jernias billigste 6-kilos pulverapparat. Hvorfor er det sånn? Og hvem kan gjøre noe med det?

Fikser, forbedrer og forandrer

Skomaker Fuglesang i Flekkefjord har et trivelig verksted midt i gågata. Hit kommer flekkefjæringene med vintersko, pensko, fjellsko, joggesko, belter, vesker, skinnjakker, hundeseler og andre ting som en skomaker kan reparere.

Skomaker Julie Fuglesang Larsen er 37 år, og dermed den yngste skomakeren jeg vet om. I likhet med alle andre reparatører jeg har snakka med, har hun ikke noe CO2-regnskap. Men hun liker tall, og hun kan opplyse at hun har utført over fem tusen oppdrag siden oppstarten for syv år siden. Dette er for øvrig ikke fulle arbeidsår, det inkluderer studiepermisjon, to fødselspermisjoner og en korona-nedstenging. Hvis vi antar at gjennomsnittsvekta på de fem tusen tingene hun har fiksa er 400 gram, har Skomaker Fuglesang redda fire tonn sko og andre lærvarer fra å havne i søpla. Hvis vi kunne sette sko-parene på ei linje, blir det to og en halv kilometer med sko. Fine, gode og nypussa sko.

Julie Fuglesang Larsen: Skomakermester i reparatørbransjens førstelinjetjeneste.

Alle kan trenge en skomaker iblant. Pensko får slitte hæler. Vintersko trenger ny såle. Ei veske eller en sekk kan reddes med ny glidelås. Det føles bra å få ting reparert i stedet for å kaste dem.

Men den viktigste grunnen til at Norge trenger skomakere, er at ikke alle har standardføtter. Flere enn du skulle tro går rundt med sko som klemmer og stikker. En faglært skomaker kan blokke ut sko så de ikke lenger gnager på hælen eller lilletåa. Noen har hovne bein og kan trenge en forlengelse av borrelåsene. Noen trenger oppbygde sko for å ikke gå på seg vondt i ryggen. Og noen trenger sko som er sydd til akkurat deres føtter. Det blir trist og vondt hvis skomaker-kompetansen forsvinner fra landet. 

Julie Fuglesang Larsen er utdannet kulturviter fra universitetet i Sørøst-Norge (Bø i Telemark), og begynte som skomakerlærling i voksen alder. Hun ønsket å lære seg et tradisjonshåndverk hvor man aktivt er med på å motarbeide kasting og sløseri. Derfor var hun skomakerlærling i to og et halvt år hos de velrennomerte fagfolka på Grimstad sko- og kalesjeservice. Kjærligheten førte henne til øya Hidra, og skomakerverkstedet måtte derfor etableres i småbyen Flekkefjord. Fuglesang har nylig tatt tilleggsutdanning og blitt godkjent skomakermester. Det betyr blant annet at hun nå har mulighet til å ta inn lærlinger selv.

– Kan man leve av å være skomaker i Flekkefjord?

-Jeg jobber med saken! svarer skomaker Fuglesang kjapt. Hun er smertelig klar over at mange skomakere jobber 60 timer i uka og aldri har råd til ferie. Som ung kvinne ble hun direkte advart mot å velge skomakeryrket («du kommer til å få barn og da kan du ikke jobbe så mye som skomakere må for å få det til å gå rundt»).

Problemet er at skomaker Fuglesang – og alle andre skomakere i Norge – er konkurranseutsatt. Kundene vurderer reparasjon opp mot kjøpet av nye sko, som er laget i et land langt borte av arbeidere på lav eller ekstremt lav lønn.

-Det jeg driver med passer ikke helt inn i dagens markedsøkonomi, sier skomaker Fuglesang. -Det mangler insentiver til å reparere og gjenbruke. Og på toppen av alt må jeg kreve inn moms! Så enten må økonomien forandres, eller så må mange flere bli villige til å betale for reparasjoner og fagkunnskap. Og gjerne begge deler.

Skomaker Fuglesang viser fram en norskprodusert militærstøvel som ikke har vært i bruk. Likevel smuldrer sålen opp i småbiter. -Polyuretan! Sålen smuldrer innenfra og må skrapes av. Hele sålen må skiftes, og det er mye jobb. Dermed blir dette en dyr reparasjon.  

IKKE OK: Det er greitt at en såle blir slitt. Det er ikke greitt at en såle smuldrer opp av seg selv. Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

-Hvorfor lager noen sko med såler som smuldrer opp av seg selv?

– Ecco er kjent for dette problemet med såler som smuldrer, men nå ser vi det på flere og flere typer sko. Disse skoene er lette, myke og populære, men dessverre går de fort i stykker, svarer skomakeren diplomatisk.

-Hvilke råd har du til folk som skal kjøpe seg nye vintersko?

– Hvis du vil at skoene skal vare lenge, så kjøp lærsko og ikke syntetiske materialer. Mitt generelle råd er å gå litt opp i pris og kjøpe sko som er store nok, helst i en skobutikk som satser på kvalitetssko. Og hvis det er et punkt som klemmer eller strammer, så kom til meg så kan jeg vide skoen ut akkurat der det gjør vondt. Mine kunder får ikke gnagsår.

– Hvilke råd har du til en som vil bli skomaker?

-Ikke gå i nostalgifella! Ingen bilder av Jens Petrus Andersen på veggen, eller gamle beksømstøvler i vinduet. Vi skomakere er utdanna fagfolk som driver i et grønt og moderne yrke. Vi motarbeider søppel og sørger for at folk har gode sko å gå i. Det trengs flere fagfolk – og vi må stå sammen, sier Julie Fuglesang Larsen.

ALT KAN REPARERES: Her er lista over alt skomaker Fuglesang kan fikse. Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe

Vil du bli skomaker? Da kan du gå på Plus-skolen i Fredrikstad https://www.plus-skolen.no/skomaker/

Det går også an å bli lærling som voksen: https://mia.no/tradisjonshandverk/utdanning

Vil du jobbe for en økonomi som gjør det mulig å leve av å være skomaker? Meld deg inn i Naturvernforbundet, Fremtiden i våre hender eller Rethink Economics Norge.