Ei floke er en mye brukt metafor på komplekse problemer. Spørsmålet om hvordan et samfunn som bruker, kaster og sløser (også kalt «lineær økonomi») kan endres til en sirkulær økonomi hvor gjenbruk og reparasjon er standard, er et eksempel på ei samfunnsmessig floke.
Denne floka ble diskutert på klimaminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) sitt arrangement «Trenger Norge et samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi», den 19. juni 2024. «Samfunnsoppdrag» betyr i denne sammenhengen det som i EU kalles «mission», et oppdrag om å finne ut av hva som kan gjøres for å løse komplekse problemer. En av innlederne, Tor Inge Hjemdal fra stiftelsen DogA (Design og Arkitektur Norge), snakket om at slike floker egner seg godt for samfunnsoppdrag, fordi de er så vanskelige å løse. Hvis man trekker i en ende, så vil trådene stramme seg, og problemet blir bare verre.
Men hvem er det som trekker hardt i en tråd-ende og forventer at problemet dermed blir løst? En treåring, kanskje? Alle som kan noe om garn, vet at hvis du har ei floke, så nytter det ikke å bruke makt. Du må begynne forsiktig fra en kant. Lirke og nøste. Smyge og lirke. Det er vanskeligst i starten. Jo mer du lirker, jo enklere blir det. Til slutt er det bare å nøste opp garnet, og floka er løst.
Og dette er ikke pirking på en metafor, dette er en diskusjon om strategi. Seminarrommet den 19. juni var fullt av kloke mennesker som skjønner at bruk & kast-økonomien skaper store mengder søppel og klimagassutslipp. Dette kan ikke fortsette. Men hvordan går vi løs på det gjenstridige og komplekse problemet det er å skape en sirkulær økonomi hvor ressurser blir tatt vare på?
Etter en hel dag på seminar i Forskningsparken i Oslo er jeg nokså bekymra for denne ideen om et «Samfunnsoppdrag om sirkulær økonomi». Det var påfallende at ingen nevnte noe om hva dette vil koste, før en av gruppene rapporterte tilbake fra gruppearbeidet at det trengs «minst en milliard». Ingen av innlederne sa noe om hvor lang tid dette samfunnsoppdraget skal ta, før en annen av gruppene rapporterte at «vi trenger minst ti år». Det er kanskje ikke så rart at forskningsinstitusjoner og ymse etater som lever av statlige penger gjerne vil ha en milliard på deling.
Men reparatørbransjen –
Norges mest sirkulære arbeidsplasser,
de som sørger for at tingene våre varer lenger,
førstelinjetjenesten i det grønne skiftet,
– de kan ikke vente i ti år på et «samfunnsoppdrag». De trenger praktiske politiske endringer, med en gang.
Man kan bli oppgitt over alle hindringene som ligger i veien for å lage et reparatørsamfunn. Man kan få lyst til å gi opp. Politikere med samvittighet synes dette er vanskelig, og da er det selvsagt fristende å sette ned en komite eller bruke noen penger på et «samfunnsoppdrag».
Selv har jeg mest tro på å nøste og lirke. Starte fra en kant. Løse ett problem om ganga. Det er vanskelig og uoversiktlig i starten. Det kan være frustrerende å ikke ha en klar plan. Men når målet er klart, kan vi bevege oss i riktig retning, sammen. Vi trenger et økonomisk system som hjelper oss alle å ta gode valg. Vi trenger at reparatørene får normal timelønn og mulighet til å ansette flere på verkstedet. Vi trenger et samfunn uten restavfall.
Men hvordan?
Det trengs det ikke masse utredninger for å følge Sveriges eksempel og innføre lavmoms på reparasjon av klær, sko og sykler. Dette kan innføres fra første januar 2025. En produsentansvarsordning for klær, som deler av klesbransjen lenge har bedt om, ble ferdig utreda i oktober 2023. Et midlertidig forbud mot kjøp av nye kontormøbler i offentlig sektor ville satt i gang mye bra for reparatører og gjenbruksbransjen. Og så haster det med bedre organisering av reparatørene. Krefter som tjener penger på bruk & kast er godt organisert, og bruker innflytelsen sin på å hindre endring. Jeg foreslår en bevilgning på neste statsbudsjett på 5 millioner kroner årlig de neste 10 årene for å opprette en reparatør-klynge, som kan organisere reparatørbedriftene og fremme deres interesser i forhandlinger om statsbudsjett, lovendringer og krisepakker.
Disse forslagene er selvsagt ikke nok til å lage en sirkulær økonomi, men det er en start, folkens. Jeg tror det er en bedre start enn et abstrakt «samfunnsoppdrag». Hvis vi nøster fra en ende, kan vi løse floka sammen.
Kilde svensk moms:
Mervärdeskattelag (2023:200), kapittel 9, paragraf 7: «Skatt tas ut med 12 procent av beskattningsunderlaget för reparationer av cyklar med tramp- eller vevanordning, skor, lädervaror, kläder och hushållslinne.» Vanlig moms i Sverige er 25 prosent. https://svenskforfattningssamling.se/doc/2023200.html
Reparatørene kommer! 